Luften blir skarpere, og kveldene blir lengre og mørkere. Snart er det duket for markering av en omstridt «nytradisjon» i norsk forstand. Nemlig halloween. Eller allehelgensaften som den av og til oversettes til på norsk. Halloween har allerede blitt markert i mange år, og har siden dens inntog i Norge vært kraftig debattert. Hvorfor er denne markeringen så omdiskutert? Og hvorfor er det så mange som har sterke meninger om en markering som kanskje gjelder mest for barna? Først litt om hva halloween egentlig dreier seg om og hvorfor 31. oktober er en spesiell dag mange steder i verden.

Halloweenfeiringens opphav

Mange mener halloween stammer fra keltiske tradisjoner. Overgangen mellom høst og vinter ble markert, og på denne tiden av året ble skillet mellom åndenes verden og menneskenes verden mindre. Av den grunn regnet man med at åndene var spesielt aktive. De dødes sjeler kom tilbake denne kvelden og familiene deres dekket plass ved bordet. Barn og unge gikk fra hus til hus utkledd som ånder og ba om mat. Dersom de fikk mat kunne giverne regne med hell og lykke fremover. Noen steder truet de unge med ugagn om de ikke fikk noe. Her begynte også utskjæringen av grønnsaker med skumle fjes. I dag har gresskar blitt et viktig symbol på halloween. Masseimmigrasjon til Nord Amerika på 1800- tallet gjorde halloween svært populær, og det er fra USA vi har importert markeringen av halloween slik vi kjenner den i dag.

Norske tradisjoner

På halloween kler barna seg ut, gjerne i skumle kostymer og går fra dør til dør og ber om godteri. «Knask eller knep!» sier de entusiastisk til de som åpner dørene. Norge har også lignende tradisjoner helt tilbake fra middelalderen. Den mest kjente er julebukk. Her kler barna seg ut, går fra dør til dør og synger julesanger i romjulen. I bytte får de kaker og godteri. I Odda i Hardanger, og omegn, går barna putlaskatt på nyttårsaften. Også her kler de seg ut og går fra dør til dør med håp og ønsker om godteri.

Halloween møtt med skepsis

Så hvorfor har halloween blitt møtt med skepsis og kritikk? Det viktigste å peke på er nok den voldsomme populariteten det har oppnådd på kort tid. Den voksne og eldre generasjonen har ikke hatt noe særlig forhold til halloween, og slik sett vil det være vanskeligere å oppnå aksept. Når i tillegg slagordet «knask eller knep» ikke er entydig positivt rynker mange på nesen. Dette er grunner som er forståelige, men ikke nødvendigvis helt rasjonelle. Rasjonelle grunner til skepsis finnes, som det gjør til det meste. Halloween er blitt omfavnet av media og populærkultur, og mange mener dette medfører kommersielt press. Det at halloween er så synlig gjennom populærkulturen gjør at barna får et mye sterkere forhold til halloween fremfor julebukk, som kan sies å være lite tilstede i media.

Men hva med barna?

Barna elsker halloween. Om ikke alle, så veldig mange. Den enkle grunnen til dette er at det er spennende og morsomt! Det er gøy å kle seg ut i felleskap med venner. Det er sosialt, og ikke minst spennende. Det er en uskyldig tilnærming til et i utgangspunktet alvorlig tema, hvor barnas kostymer belønnes med godteri. Det er denne tilnærmingen til halloween som kanskje er mest fruktbar for foreldre og voksne. Vi må huske på at barna fokuserer på de positive egenskapene ved denne feiringen, og ikke de eventuelt negative. Dersom vi møter barna på deres premisser, vil det være enklere for alle å få en positiv opplevelse. Halloween innbyr til kreativitet og spennende opplevelser. Å engasjere seg med barna vil kunne resultere i kvalitetstid for store og små.

Mye tyder på at mennesket har den største evnen til å lære i to års alderen. Etter dette minsker evnen. Selvsagt kan man fortsatt lære uendelig mye, men ikke i et like rivende tempo. Det er i de tidlige år tankesettet vårt utvikler seg, og til en viss grad fester seg. Vi mennesker utvikler forskjellige tankesett basert på hvilke erfaringer, inntrykk og opplevelser vi har hatt. Som foreldre kan vi være aktive deltagere i hvordan våre barns tankesett utvikler seg.
Psykologiprofessor Carol S. Dweck beskriver «låste» og «utviklende» tankesett i sin forskning. Bare for å avklare, så er det ikke nødvendigvis noe enten eller. Det blir derfor litt unyansert å snakke om at barn eller voksne har et bestemt tankesett. Men kanskje kan noen ha tankesett som går mer i en retning enn den andre. Ulike situasjoner kan påvirke hvordan vi tenker, og hvilke avgjørelser vi tar. Uansett er det liten tvil om at påvirkning fra omgivelsene har betydning for hvordan vi utvikler tankesettet.

Barns utvikling av tankesett

Vi kan tenke oss at barn som utvikler noe i retning av et «låst» tankesett kan ha det noe vanskeligere med å lære nye ting. Kanskje tar ikke barna til seg nye strategier for læring like lett, og kanskje er ikke interessen for nye ting like stor. Barnet er opptatt av å beholde vaner og har kanskje funnet sin måte å løse problemer som måtte oppstå. Utfordringen dukker opp når den vante strategien ikke lar seg overføre til det nye problemet. Hvordan skal barnet løse dette? Et låst tankesett gjør barnet i mindre stand til å se positivt på utfordringer. Barnet møter ikke utfordringene med iver, og viker kanskje heller unna.

Med et åpent tankesett vil barnet i større grad være klar for å møte de utfordringer som oppstår. Det vil kunne prøve seg frem med nye strategier, og det vil aktivt søke løsninger. Barnet kan være mer åpent for innspill, og reflekterer rundt ny informasjon. I det hele tatt vil et barn med åpnet tankesett være bedre rustet for å tilegne seg ny kunnskap og aktivt bruke denne.
Barn er ikke enten eller. Barn blir i og med omgivelsene. Derfor har for eksempel hjemmemiljøet sterk påvirkning på barnets utvikling og tilblivelse. Som forelder kan du bidra til at barnet ditt får en trygg, spennende og interessant hverdag hvor barnet trives med å lære og utvikle seg.

Å legge til rette for et åpent tankesett

Det er ikke spesielt komplisert å legge omgivelsene hjemme til rette for utvikling av et åpent tankesett hos barna. Du kan:

• Stille åpne spørsmål

I stedet for å spørre «Hadde du det bra i barnehagen i dag»? Spør heller: «Hva har du gjort i barnehagen i dag»? Ved å stille åpne spørsmål utfordrer du barnet til å bruke språket. Unngå ja og nei spørsmål.

• Sett ord på prosesser

Fortell og snakk om hva dere gjør. Bruk begreper og ta deg tid til å forklare når spørsmålene kommer. Kommer ingen spørsmål kan du kanskje forklare litt likevel.

• Vis interesse

Vis for all del interesse i det barnet ditt interesserer seg for og holder på med. Kanskje kan du spørre om å få være med på det barnet ditt gjør. Spør og vær nysgjerrig!

• Oppmuntre til nysgjerrighet

Når du ser at barnet ditt blir interessert og nysgjerrig, så spinn videre på dette. Ta deg tid til å undre deg med barnet, og hjelp barnet å ta interessen videre. Sett ord på tankene.

• Ros med mening

Prøv å si noe annet enn at barnet er flink og at tegningen er fin. Kan du heller si noe om hvorfor du synes tegningen er fin? Er det på grunn av en fin strek, valg av farger eller heftig utfoldelse? Når du egentlig vil si at barnet er flink, så fortell det hvorfor du synes det er dyktig.

Enkle grep i hverdagen

Dette er enkle grep alle kan få til, og som kan bidra til at barnet utvikler et åpent tankesett. Prøv å gjør hverdagen interessant og morsom. Hvis du har det gøy med barnet ditt, har sannsynligvis barnet ditt det gøy med deg også. Samtidig utvikler det seg i sitt eget tempo.

Barnehagestart kan være både spennende og skummelt. Kanskje spesielt om man ikke har erfaring med barnehage fra tidligere. Hvis man ikke har hatt barn i barnehage tidligere eller selv jobbet i barnehage, er det naturligvis ikke så lett å vite hvordan dagene fortoner seg, eller hvordan personalet jobber. Å levere barnet sitt i barnehage når man er usikker kan være utfordrende. Media spisser pennen når de lager overskrifter. Derfor kan man også få inntrykk av både det ene og det andre i forbindelse med barnehagestart for ett-åringen. I en artikkel står det om hvor smart barnet blir av å gå i barnehage, mens i en annen står det at barnet blir stresset. Dette uroer mange foreldre, og forventningene til barnehagestarten kan derfor kjennes blandede.

Barnehagestart og tilvenning

I forbindelse med barnehagestart går alle barn gjennom en såkalt tilvenning. Denne har til hensikt å gradvis venne barnet til å gå i barnehage på en god måte. Hvordan barnehager organiserer tilvenningen varierer. Barnehagene i Oslo kommune har en «oslostandard» for tilvenning. Men, selv om en standard finnes vil nok tilvenningen utarte seg noe forskjellig fra barnehage til barnehage. Private barnehager har ofte utviklet egne rutiner for tilvenning, men de fleste barnehager har mange av de samme rutinene uavhengig av eieform. I Norge har lenge «tredagerstilvenningen» dominert barnehagene. Over 50 % av 2500 spurte barnehager benyttet «tredagerstilvenning» i 2017. De siste årene har det imidlertid begynt å vokse frem nye måter å gjøre tilvenning på hvor både en og to uker er satt av.

God tilvenning

For at de minste barna skal få en god barnehagestart må de oppleve å bli ivaretatt. De må få omsorg, og de må oppleve barnehagen som et spennende sted. En slags utvidelse av hjemmet hvor nye muligheter finnes. For foreldrene kan barnehagestarten av og til være like vanskelig (eller enkel) som for barna. Foreldre bør derfor også møtes med omsorg. Og de må ivaretas. Barnehagene bør derfor gi foreldre og barn god informasjon før de begynner, og underveis i prosessen. Barnehagestart skal være et samarbeid. Om du ikke er fornøyd med, eller ikke kjenner deg trygg på hvordan ditt barns barnehage organiserer tilvenningen så burde dette tas opp med den som er ansvarlig. Barnehage og foreldre ønsker stort sett de samme tingene fra en tilvenning. Da kan man i felleskap komme frem til et opplegg som fungerer for begge parter.

«Hvorfor vil ikke babyen sove?» og «hvordan får man babyen til å sove?» er spørsmål mange småbarnsforeldre spør seg om. For mange foreldre er mangelen på søvn noe av det aller vanskeligste i småbarnsperioden. Å sove lenge om morgenen og gjennom hele natta, er nå kanskje et fjernt minne. Små barn tar selvfølgelig ikke hensyn til foreldres søvn. Mangel på søvn er derfor noe mange plages med. Åpenbart er dette utfordrende i foreldrenes hverdag. Det kan gå utover jobben, og det kan gå ut over sosialt samvær. Når kvelden kommer vil man helst bare krype til sengs og sove så lenge som mulig. Det positive er at barnet får oppleve tilgjengelige foreldre som gir det omsorg når det trenger det. Også om natten.

Baby og søvn – Hvorfor vil ikke babyen sove og hvordan sover babyer?

Selv om mange babyer sover veldig mye, så sover de ikke tilpasset samfunnets normer. De har ikke døgnrytme. Det kommer etter hvert. De første ukene våkner mange babyer mest for å spise, eller for andre primære behov. Når disse er dekket så slumrer de i vei. Selvsagt gjelder ikke dette alle. Variablene for hvor mye babyer sover er store.

Fra den åttende uka i barnets liv kan mange oppleve en slags døgnrytme hos barnet, men fortsatt forskyves den etter klokka. Først fra uke seksten begynner døgnrytmen å bli synkronisert, og babyen sover mest om natten. Selv om de sover mest om natten er det fortsatt behov for å sove på dagen i en lang tid fremover. Dagsøvnen kan også variere stort fra barn til barn, og mange vil oppleve utfordringer med barn som ikke vil sove selv om de er trøtte. Naturlig vil de fleste slutte å dagsove i tre-fireårsalderen. En del tidligere, og kanskje spesielt de som går i barnehage, og må tilpasse seg livet på stor avdeling

Positive opplevelser – Hva kan gi bedre søvn?

Mange opplever barn som sover urolig og våkner mye. Det kan være ulike grunner til dette. Selv om medisinske årsaker er utelukket, vil kanskje barnet fortsatt ikke sove natten igjennom. Det er stor uenighet blant forskere om hvordan barn sover best, men det er enighet i at det ikke er forsket nok på barn og søvn. Det er derfor også mange meninger om hva som er barnets beste sovemiljø. Barn er individer som har forskjellige behov, men vi har samlet noen enkle råd som kan bidra til positive opplevelser knyttet til søvn og legging.

• • • Ha gode rutiner. Legg barnet til samme tid hver dag, og stå opp til tilnærmet samme tid hver dag. Når barnet er veldig lite er man selvsagt mer fleksibel, men gradvis bør man venne barnet til å legge seg til samme tid.
    • Gjør leggeprosessen koselig. Å lese for barnet før det legger seg er ikke bare kvalitetstid for deg og barnet, men også en forberedelse til det som skal skje. En fast godnattsang kan også bidra til en fin avslutning på kveldsstunden.
    • Vær litt fleksibel, men ikke gå vekk fra rutinene. Om barnet ønsker å lese litt mer, eller synge litt til er det fint. Det kan være skillet mellom et trist eller fornøyd barn. Det kan være lurt å fortelle barnet at; «nå leser vi litt til», eller; «nå synger vi to ganger til, men så er det natta».
    • La barnet føle seg trygt. Trygghet når man skal sove er veldig viktig. Et utrygt barn sover ikke godt. Støtt derfor barnet i leggeprosessen. Hold det gjerne i hånden, fortell hva som skal skje. Foreldrerådgiveren foretrekker slike løsninger fremfor å la barnet gråte seg i søvn alene på rommet.

Det er helt vanlig med barn som våkner ofte på natten. Som regel går det gradvis over av seg selv. Vi synes det viktigste er å trygge barnet. Etter hvert vil ikke barnet ha like stort behov for støtte. Da sover både barn og foreldre godt.

Alle som har, eller har hatt en baby med kolikk vet altfor godt hva det innebærer. Søvnløse netter, endeløs byssing, «hvit støy» og bekymring for den lille. Det er vondt å høre at babyen gråter og gråter, og man spør seg selv hva som egentlig hjelper mot kolikk? Man vil så gjerne hjelpe til, men ofte føler man seg maktesløs. Kolikk kan oppstå allerede fra barnets første uke. Den gjeldende definisjonen på kolikk er spedbarnsgråt hos ellers friske barn med normal vektøkning (dette avklares gjennom helsestasjon og lege), som varer i minst tre timer per dag, i minimum tre dager per uke, i en periode på minst tre uker. Mange vil kunne erfare mer langvarig kolikk enn dette, og det er dermed ikke den enkleste starten på livet. Hverken for barn eller foreldre.

Hva hjelper mot kolikk?

Kolikk kan ramme opptil 25 prosent av norske barn, men ingen vet helt nøyaktig hva kolikk er. Noen forskere kobler kolikk med mors kosthold, men dette er heller ikke godt dokumentert. Det trengs mer forskning på området. Det finnes forskjellige råd som kan hjelpe barnet og kan hjelpe mot kolikk, men det finnes ingen dokumentert kur. Tidligere har mange blitt anbefalt akupunktur. Nyere forskning viser at dette ikke har effekt, og faktisk kan være smertefullt for barna. Som følge av dette ber akupunkturforeningen selv sine medlemmer å avstå fra å behandle kolikk med akupunktur.

Norske forskere har gjort en kunnskapsoppsummering av forskning gjort på kolikk. Resultatene skal tolkes med forsiktighet, men det er noen som viste positiv effekt. Redusert stimulering av spedbarnet gir muligens mindre gråt. Dette kan bety at å skjerme babyen fra mange inntrykk kan ha virkning. Forskerne trekker også frem morsmelktillegg fri for myse til barn som ikke ammes som et mulig gråtreduserende tiltak. Til slutt beskrives sukkervann. Dette er en gammel klassiker som faktisk kan vise seg å ha noe effekt sammenlignet med placebo. I tillegg finnes det tips og råd som kan fungere for enkelte, men som ikke er forsket på, og derfor heller ikke offentlig anbefales.

Det går heldigvis over.

Tilstanden kolikk er ikke skadelig i seg selv, men det kan være veldig dramatisk. «Alle» beskriver spedbarnsperioden som lykkelig, og at den må nytes. Da kan det være veldig tøft å ikke dele den opplevelsen. For mange barn går kolikken gradvis over rundt tre-måneders alderen. For andre varer det lenger. Det kan være smart å snakke med familie og venner. Kanskje kan noen hjelpe til med litt verdifull avlastning. Hvis det er to om barnet, så gi hverandre litt pauser. Fornyet energi er gull verdt. Når barnet gråter mye, trøster man så godt man kan. Selv om barnet gråter utrøstelig opplever det likevel foreldre fulle av kjærlighet og omsorg. Etter hvert glir det over, og man kan glede seg over alt det nye og spennende som skjer. Det føles helt fantastisk.

Mange foreldre opplever trassalderen som en spesielt utfordrende periode av småbarnslivet, og mange lurer på hva trass er. Det er kanskje ikke så rart ettersom dette er noe de aller fleste opplever i ulik grad. Plutselig begynner barnet å opponere. Skal vi ta på sokker? Nei. Skal vi spise? Nei. Skal vi vaske ansiktet? Ikke det nei. Det kan kjennes frustrerende å møte motstand i barnet sitt. Middager og butikkturer kan føles som mareritt. Spesielt når alt av aktiviteter tidligere var både gøy og spennende, og barnet var takknemlig for alt det fikk være med på. «Trassalderen» kan dermed seile opp som en svært utfordrende periode for foreldre. Men, hva er egentlig «trassalder»? Og hvorfor bør den heller kalles «selvstendighetsalder»?

Hva er egentlig trassalder?

For det første; «selvstendighetsalder» er mer beskrivende for den perioden barnet nå er inne i. Trass er også et negativt ladet ord, og barnet fortjener egentlig ikke den merkelappen. Det som skjer inne i barnet nå, er nemlig ikke helt enkelt for barnet heller. Det er her og nå som gjelder, og frustrasjonen over ikke å bli forstått, hørt eller lyttet til kan bli uhåndterlig. Dette kan resultere i raserianfall. Når foreldre opplever at barnet ikke vil høre på fornuft, blir det ofte referert til som «trass». Barn gjør ikke dette for å være vanskelige. De ønsker å bli lyttet til. De ønsker å få viljen sin. Det er ikke alle valg de er klare for å ta selv enda, likevel kjemper de for sin rett til å bestemme.

Trassalder – Konflikthåndtering og mestring

Som forelder kan dette være vondt og vanskelig, men kanskje hjelper det å tenke på alt barnet lærer om seg selv, foreldrene og omgivelsene sine. Lærdom som er viktig å ta med seg videre i livet. Og også lærdom og opplevelser som er viktige her og nå. Barnet klarer stadig mer selv. Det må prøve mer. Barnet lærer konflikthåndtering. Dette er vanskelig. Foreldre lærer også. Barnet erfarer at noen lytter til det, at dets mening kan være viktig. Det opplever mestring ved å klare selv. Også når det har gjort (og klart) noe det egentlig ikke fikk lov til. De opplever vonde følelser i krangler. Og de opplever den gode følelsen av å bli venner igjen.

Det er viktig å lytte til barnet, ta seg tid. Forklare. Være en grensesetter, men også en forhandler. Familien utvikler seg og vokser sammen. Tålmodigheten settes kanskje kraftig på prøve innimellom, men det kommer man styrket ut av. Det kan være en utfordrende tid, men også en tid hvor foreldre lærer å kjenne barnet sitt bedre og omvendt.